Grunnlovens § 110

Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.

De som velges til Stortinget eller får myndighet i staten blir forpliktet til å realisere Grunnlovens pålegg. Deri ligger en større realitet og et dypere alvor enn de mer generelle løfter politikerne avlegger i sine programmer. Det kan ikke vedtas lover eller treffes disposisjoner som åpenbart og bevisst hindrer eller vanskeliggjør realiseringen av Grunnlovens pålegg.

Bestemmelsen omhandler alle arbeidsdyktige mennesker bosatt i Norge, også ureturnerbare asylsøkere. Ordlyden «statens borger» ble forkastet av Stortinget i 1954. Bestemmelsen er plassert i grunnlovens kapittel om menneskerettigheter. Ingen aktører, heller ikke justismyndighet eller domstoler, har noengang hevdet at bestemmelsen er begrenset til å være en borgerrettighet. Deres begrunnelse er at bestemmelsen ikke inneholder en plikt eller noe forbud, men bare er en retningsgivende programerklæring. Forarbeidene viser det motsatte.

Retten til arbeid er uløselig knyttet til menneskeverdet. Å tvinge arbeidsdyktige og motiverte mennesker over i passivitet og depresjon er nedverdigende. Dokument 16 som lå til grunn for styrkingen av menneskerettighetene i grunnloven i 2014 klargjør det som følger:
«The right to work is essential for realizing other human rights and forms an inseparable and inherent part of human dignity. Every individual has the right to be able to work, allowing him/her to live in dignity.»